HUNDER

GINNI Kennelnavn: Ingodds Ginni Rase: Schäfer Levetid: 1979 til 1988 Ginni er den første hunden jeg ble kjent med. Mamma kjøpte henne før jeg ble født, og hadde henne mens jeg var baby. Hun "lærte" meg å gå ved at jeg holdt henne i øret mens hun gikk... da jeg var noen år gammel, bestemte mamma seg for å sette henne igjen på Frøya når vi flyttet derfra. Hun bodde der til noen kjenninger til jeg var 5 eller 6 år gammel, da hentet mamma henne hjem igjen. Hun ble ikke gammel, ca. 9 år, men hun var verdens kjærligste hund! Og ja, det er meg på det bildet...

FREKKE FLÄCKE Kennelnavn: Har ikke peiling Rase: Welsh Corgi Pembroke Hadde ham: En liten uke rundt 1987 Vi hadde denne hunden på "prøve" en ukes tid. Han skulle gis bort på grunn av allergi eller for lite tid eller hva det nå var. Han var snill og grei, men som sagt, en uke er ikke mye tid. Vi fant ut at han var en "voksenhund", og mamma tenkte at hun ville ha en hund som passet bedre sammen med barn. Han var dog den første corgien vi hadde!

YANNI Kennelnavn: Ingodds Yanni Rase: Schäfer Levetid: 11 måneder i 1988 Yanni var den andre hunden jeg opplevde å ha. Hun var ganske vill som valp, og hun trengte mye mosjon. Hun var alltid snill, men svært rastløs. Jeg kunne komme hjem fra skolen og se at hun hadde spist opp senga si, lukket opp skuffer og spise opp brød og alt som lå nedi den, og selv ville hun sitte oppå kjøkkenbordet. Vi fant ut at dette skyldtes at hun hadde en sterk grad av HD (hoftedysplasi, tror jeg det heter) og det var derfor hun var så stressa, fordi hun hadde vondt hele tiden. Til slutt lå hun og gnagde på beina sine, og vi måtte avlive henne etter å ha hatt henne bare 9 måneder. Det var rett og slett ikke mer å gjøre for henne. Utrolig synd at hun skulle få denne sykdommen, som er utberedt på grunn av den hyppige avlingen på de populære schäferhundene.

PRIKKEN Kennelnavn: Annwn Elfin Bliss (oh yeah!) Rase: Welsh Corgi Pembroke Levetid: 10. august 1989 til 29. juni 1999 Dette er hunden "min". Man sier at man får bare en hund i livet som er "hunden" med stor H, og for meg er dette Prikken. Etter å ha hatt Fläcke på prøve fikk mamma opp øynene for corgien, og etter Yanni var hun lei av Schäfere. Så hun fant oppdretteren Anne Ingergaard på Stavset. Hun er svært anerkjent for seriøst oppdrett og som dommer. Mamma var først og så på valpene, og la merke til Prikken fordi hun ikke var så opptatt av de andre valpene og alt det de fant på: hun ville bare bort til mamma og få kos og oppmerksomhet. Dessuten virket hun så snill. Prikken fikk navnet sitt slik: Hun skulle egentlig hete Bliss, som hun er "døpt", fordi hun hadde et bliss i panna. Men dette blisset ble sakte men sikkert etter hvert til en prikk øverst i panna, og siden Anne er fra Bergen og de ikke sier "Prikka" der (og dessuten hørtes det rart ut) så ble det til "Prikken" selv om hun var tispe. For oss har det ikke vært noe unatrlig i å kalle henne Prikken... Prikken ble en kjernehund. Alltid snill, blid og tålmodig, spesielt med små barn. Mamma sa alltid at man kunne "knøvvel'a å putt'a i baklomma", underforstått at hun ville aldri gjort en flue fortredt. Og ikke gjorde hun det heller! Dessuten kunne hun flere kunster, blant annet å bjeffe på kommanto - hvis man sa "hysj" og la fingeren foran leppene! Hun ble gal om fikk set en tennisball, og hun elsket om man kastet snøball til henne. Prikken har vært operert to ganger: den ene gangen måtte hun fjerne noe gøgg inni øynene, fordi de var så hovne. Den andre gangen var når hun var rundt ni år, hun fikk livmorbetennelse (mistenker at det var etter hormonpillene hun fikk) og fikk operert ut hele livmora da. Dessverre var hun ikke frisk lenge. Da hun nesten hadde fylt ti var hun slapp, feit og mistet livsgnisten. Vi kunne sikkert hatt henne noen år til, men hun var bare 2% av det hun engang var, og vi så i øynene på henne at det ikke var noe gøy å leve lenger. Så den 29. juni tok jeg henne med til dyrlegen. Jeg var med henne hele tiden. Først satte dyrlegen en "happy-sprøyte", og lot den virke. Hun satt i fanget mitt hele tiden. Så måtte de barbere tre bein før de i det hele tatt kunne finne en blodåre... så satte de den siste sprøyten. Jeg grein ikke før jeg gikk derfra. Det var da jeg gikk ut av rommet der hun var, og jeg så henne gjennom døråpningen, liggende på operasjonsbordet... helt livløs... da klarte jeg ikke holde tårene tilbake. Jeg grein ustoppelig, og jeg griner fremdeles når jeg tenker på det... men jeg var glad jeg fikk være der helt til det siste, helt til hennes siste åndedrag.

BOBBIE Kennelnavn: Annwn Fancy Bobbie McGee Rase: Welsh Corgi Pembroke Levetid: 1990 - 2001 (tror jeg det var) Etter å ha hatt Prikken et år bestemte vi oss for å skaffe en kompanjong til henne. Bobby ble egentlig kjøpt til onkelen min, men vi visste vel hele tiden at vi kom til å beholde ham selv... tror onkelen min synes det var greit også! Bobby var utstillingschampionen vår. Allerede som valp utmerket han set på valpeskuene. Han vant alltid raseklassen, og gikk som oftest videre til en bra plassering i "Best i gruppen". Han ble andre "Best in show" på en mindre valpeskue, men ble tredje Best in show på en ganske stor utstilling. Han fikk med seg en monstersvær pokal, mange gaver og en halvmeter lang sløyfe... og han visste selv at han var champion. For det med Bobbie var ikke bare at han var så fin etter rasens anmerkninger og premisser, men at han showet noe sinnsykt. Fra han gikk inn i ringen (vel, også utenfor ringen) var han kongen på haugen. Han hadde en ganske "sterk" psyke, og var egentlig ikke noen familiehund. Hadde han vært en halvmeter høyere kunne han gjort suksess i politiet eller noe lignende, for han var en av disse hundene ingen kan knekke. Han la seg ALDRI på rygg for noen som helst, han sloss til siste slutt. Det var dette som gjorde at mamma bestemte seg for å gi ham bort. Han hadde en personlighet som ikke tillot verken barn eller andre hunder i huset sitt. Han ble gitt bort til et eldre ektepar på Melhus, og der hadde han det helt utmerket. Helt til den dagen skjebnen ville det annerledes for ham. Bobbie, som aldri ga etter for noen, ble angrepet av en schäfer (skjebnen, eh?) og for første gang i sitt liv la han set på rygg og ga seg. Men denne hunden var ikke nådig. Han flerret opp hele buken på Bobbie, som måtte avlives svært kort etter. En utrolig tragisk historie. Men han hadde det i det minste godt mens han levde, og ekstra godt de siste årene.

RINA Kennelnavn: Sjetnehagens Purina Rase: Schäfer Levetid: 1993 - 2000 Hadde henne sammen med: Prikken, de gikk ikke så veldig godt overens. Gustav, det gikk ganske bra. Dette er hva jeg skrev om Rina på den gamle hjemmesida mi: RINA Bikkja er.... ehh... et vimsete, uproduktivt udyr med hjernen til et møbel. Dette er schäferen RINA på fem år. Gjennom sitt liv har hun gjort diverse saker og ting (...eller ikke gjort dem) og her er en samlet kronike: VALP - faller ned trappa (lurer på hvorfor bikkja er hjernedød) Lærer seg å puste, spise, sove og ekskrementere. UNGHUND - får reflekser og tenner. (nå er hun praktisk anlagt nok til å hente en pinne.) Lærer å bjeffe på ringeklokka og andre hunder, samt bjeffe på andre ting generelt. (Møbler, Ingelin, bestemødre.) Tas med på utstilling - de andre hundene trekker fint og viser seg fram. Rina tusler usikkert vedsiden av matmor og lurer på når det er på tide å dra hjem. VOKSEN - prøver ut "springer" på sykkelen - ender med at bikkja løper rundt og rundt på gårdsplassen med sykkelen etter seg. Lærer noen nye kommandoer - "gå bort" og "gå og legg deg". ELDRE - forsøk på inseminering - bikkja blir sjuk og ser dumt på oss i to måneder. *Kremt* Dette er da Rina, verdens mest vimsete schäfer... dog med litt av en personlighet! Mamma var veldig glad i henne, og det var med tungt hjerte hun bestemte seg for å avlive henne i 2000. Rina var da, nesten over natten, blitt en gammel hund: grinete, upåregnelig, støl i beina. Hun var ikke seg selv i det hele tatt lenger, og mamma torte ikke ha henne lenger. Så jeg kom hjem en dag og så at buret var ryddet bort. Da visste jeg at hun hadde avlivet henne.

GUSTAV Kennelnavn: Havstads August Rase: Welsh Corgi Pembroke Levetid: Født 17. mai 1999 Ooh Gussemussepusse! Verdens søteste kis! Er så glad i denne bamsen. Han kom med bil fra Arendal til oss i 1999. Da var han fire-fem måneder. Han var veldig sky og stille i begynnelsen, men begynte etter hvert å forme en skikkelig personlighet. Per i dag er han den søteste av hundene vi har hatt. Han er også den eneste hannen, og han er faktisk litt macho til tider! Han har sine merkelige sider også, plutselig kan han finne på å ikke ville gå inn gjennom porten... han er også veldig glad i å sitte på rumpa og stirre på meg - spesielt når mamma reiser bort og jeg skal passe på ham... Da Gusse var fire og et halvt år gammel fikk vi lille Bella i hus, og den tidligere småtynne, spjælete gutten la på seg fem, ja jeg sa det - FEM - kilo på bare noen måneder!! Vi snakker her om en økning fra ni til fjorten kilo... og plutselig hadde den lille tispa forandret gutten min til en voksen mann! Først så det ut som han kom til å ta livet av henne, han virkelig hatet henne og skjønte ikke hva hun gjorde her. Men etter et halvt år så er de perlevenner, de henger sammen i tykt og tynt. Bella biter han og henger i ørene på ham og glefser og hyler og tuller, men Gustav er tålmodigheten selv og sier bare fra om han blir skikkelig irritert, og det er ikke ofte! Nest etter Prikken er han den hunden som har betydd mest for meg, og jeg håper vi får beholde ham lenge, lenge!

BELLA Kennelnavn: Annwn Una Bella Sorella Rase: Welsh Corgi Pembroke Levetid: Født September 2003 Bella er ganske ny i huset. Jeg har ikke bodd sammen med henne over lengre tid, så jeg vet ikke helt hvordan hun er sånn i det daglige. Men fra det jeg har sett, så er hun i ferd med å utvikle en massiv personlighet! For det første er hun ganske frekk. Når hun er på tur med Gustav biter hun seg fast i båndet på ham og prøver å bremse ham eller få han til å svinge dit hun vil. Hun bjeffer og styrer og knurrer, men han er så grei med henne! Bella er "The little beauty". Hun er spådd en lysende karriere i utstillingsringen. Men først må hun lære seg å showe litt... forhåpentligvis kommer det med trening og alderen. Hun var ganske lettskremt den første valpeskuen hun var på, men hun skal være med igjen i juni, så vi får se åssen det går! Bella har en helt fantasisk pels, og på grunn av den lille, myke kroppen og de små øynene har hun fått tilnavnet "Ilderen"... skal få flekket opp noen bilder av henne så skjønner dere hva jeg snakker om!