|
|
BELLA OG GUSTAV
Hjemme til min mor bor det to små hunder av
rasen
Welsh Corgi Pembroke. Den ene er egentlig min, (han står i
mitt navn) og heter Gustav, den andre heter Bella og eies av
oppdretteren sin, Anne Indergaard, men det er mamma som har
henne hjemme hos seg.
Har du hørt navnene 'Bella & Gustav' før, sier du? Vel, det er
meget mulig! Fordi de er på en måte oppkalt etter
Eva Erikssons
barnebøker om Bella og Gustav. Har du sett disse bøkene, så
vet du at de handler om vennene Bella og Gustav, som holder
sammen i tykt og tynt selv om de er gutt og jente.
Begge har de irriterende småsøsken og kjemperare foreldre.
Forfatteren er svensk, og har selv laget illustrasjonene, og
bøkene var pop på sendt 70 og tidlig 80-tallet. Jeg likte
tegningene veldig godt, og det er ganske stilig at bøkene er
farget i kun hvitt, sort, gult og orange. Så hvordan endte to
Welsh Corgier opp med å bli oppkalt etter en svensk barnebok?!
Det var ikke helt tilfeldig, men på en måte også! Du skjønner,
mamma har hatt mange hunder opp gjennom livet, derav en god del
schäfere. Den siste het Rina, og var en stor
og klossete vimse... når mamma hadde henne så gikk hun og fleipa
om at hun skulle skaffe seg en hannschäfer når Rina var død, og
han skulle hun kalle Gustav, sånn for moro skyld, fordi hun
syntes det ville vært kult å kalt en diger hanne for Gustav...
akkurat som om han skulle hett Petrus eller Fritz eller Petter
eller noe sånt. Men i stedet for å skaffe seg en schäfer, tok
hun imot en fem måneder gammel hanncorgi fra Arendal. (Greit med
en allerede hustrent hund!) Han var allere døpt August, og jeg
sa til henne "mamma! Det er jo skjebnen! Vi kan kalle han
Gustav!!" Og slik ble det, Gustav kom i hus og holdt Rina med
selskap helt til hun sa takk for seg sommeren 2000.
Da Gustav var fire og et halvt år ble mamma spurt om hun ville
bli fôrvert til en lovende corgitispe av oppdretteren. Hun sa
ja, og høsten/ vinteren 2003 kom lille Bella i hus. Og her er
tingen: Mamma hadde lenge fleipet at siden hun nå hadde en
Gustav, så måtte hun jo også ha en Bella! Og denne valpen hadde
ikke fått noe navn ennå. Kullnavnet måtte begynne på U, slik at
det først ble Una Bella, "en skjønnhet" på italiensk. Men siden
det er unaturlig å kun si "una bella" på italiensk, så ble måtte
vi finne et bra sunstantiv som klinget med "bella", og jeg kom
på at søster er "sorella". Og siden hun var den skjønne søsteren
i flokken, så ble det Una Bella Sorella. Ganske cheesy, men jeg
synes det er fint!
Andre hunder jeg og
muttern har hatt |
|